Marsjere for kvinnene

Etter noen flotte dager på Hiva Oa, i franske Polynesia, bestemte vi oss for å kun besøke en øy på veien til Nuku Hiva og neste samling. Bedre å bruke mer tid på færre steder tenker vi.

Vi dro til Ua Huka, en av de mindre besøkte øyene i Marquesas og kun 700 gjestfrie sjeler.

Eksotisk havn

Vi var lei rulling etter havnen på Hiva Oa og da så Vaipee Bay ut til å være bedre. Det er en minifjord på sørsiden av Ua Huka. Nesten umulig å få øye på fra havet, men stoler man på kartet var det ingen sak å komme inn. Vel inne mellom bratte fjellskrenter lå vi veldig trangt men trygt. Fantastisk sted, nesten uten besøkende båter og med en sliten betongkai innerst i bukta.

Vaipee er øyas minste bebodde dal, men har både rådhuset, en katolsk kirke, barneskole, et av postkontorene, to pensjonat og ikke mindre enn 4 bitte små butikker.

Geiter og hester

Ua Huka er en tørr øy. Den er ganske grå pga. lite regn men også fordi det i mange år har vært fullt frislipp av hester og geiter som alle spiser for mye av den viktige vegetasjonen. Geitene klatrer over alt og på de mest utrolige steder. Vi hadde dem i klippene rundt båten. Hvordan de kom seg dit er et mysterium.

Fantastisk gjestfrihet

Så fort vi kom i land ble vi møtt av en lokal mann som satt å små sov i bilen sin. Han kjørte hele familien opp til rådhuset. Vel fremme ble vi mottatt av en smilende herre i caps og praktiske klær, ordføreren. Han overtok som den naturligste ting i verden jobben som vår personlige sjåfør og guide.

Ordføreren tok oss til museet i øyas eneste politibil, guidet oss rundt i den lokale botaniske hagen, plukket masse frukt til oss og ba oss om å innfinne oss på kaien neste morgen 06.00, da vi selvsagt måtte delta på en marsj for øyas kvinner.

Vi har aldri tidligere møtt større gjestfrihet enn her i Marquesas og da særlig på Ua Huka. Det finnes ikke noen taxi, men det trengs ikke, da de som måtte behøve skyss blir plukket opp. Alle smiler, hilser og forsøker å hjelpe hverandre.

Kvinnene feires

Tidlig neste morgen møtte de trøtte mannskapene fra Mischief og Tintomara opp på kaien der vi ble stuet samme på lasteplanet til ordførerens pickup. Han kjørte oss opp til starten av marsjen.

Sammen med øyas kvinner, barn og en del av mennene, marsjerte vi avgårde mot øyas største sted, Hane. I løpet av to dager ble vi dels med på og dels tilskuere til, alt fra fiskekonkurranse, finale i opphugging av kokosnøtter (kun damer, da de er raskest), morgengym ledet av en entusiastisk transvestitt, stiftelse av en kvinnegruppe med påfølgende valg, maraton for begge kjønn og mye mer.

De lokale damene er veldig stolte og det ser ut til at de på mange måter er likestilte med gutta, men de har sikkert en del å stri med her også, som i resten av verden. Derfor var det helt tydelig viktig for dem å få på plass en kvinnegruppe og satt en del ting på dagsordenen.

Driftige søstre

I løpet av disse dagene ble vi kjent med søstrene Victoire og Melinda. Utrolig driftige damer som selvsagt var med på å starte kvinnegruppa. De hadde begge studert, jobbet og bodd noen år på Tahiti, men nå vendt tilbake til roen på Ua Huka.

Melinda jobbet på øyas flyplass og kunne en del engelsk. Hun drev også en liten butikk sammen med søsteren. Victoire hadde ansvar for de to postkontorene. Det ene var åpent før lunch og det andre etter. Da det ikke finnes bank på Ua Huka er det i realiteten hun som er banken også. Victoire var like hyggelig og hjelpsom som sin søster men snakket ikke engelsk.

Søstrene tok over for ordføreren og passet på oss i to dager. De kjørte oss rundt, hjalp oss med å handle, og mye mer.

Maskotter til Tintomara

En ting som har fascinert oss stort her på Marquesas er tiki'ene. Tiki er et fellesnavn på gudebildene/statuene som man finner over alt der den polynesiske kulturen har vært etablert. De mest kjente er statuene på Påskeøya, men vi nordmenn har jo vår egen tiki i Kon-Tiki, flåten til Tor Heyerdahl, som var oppkalt etter en slik figur/høvding/konge, og avbildet på flåtens seil.

På Hiva Oa har de funnet mer enn 560 slike statuer, og heldigvis klarte ikke misjonærene å ødelegge mer enn noen få. På Ua Huku har de kun funnet to tiki'er og vi var så heldige at mannen til Victoire er treskjærer og lever av å lage trevarianter av disse i tillegg til egne figurer. Av ham fikk vi kjøpt flere, blant annet de to lokale, der den ene skal gi fiskelykke og den andre beskytter båter og sjøfolk. Perfekt som små maskotter for Tintomara og hennes mannskap.

Hyggelige folk

Under hele besøket var vi omgitt av lokalbefolkningen med hyggelige smil og godt humør. Nysgjerrige unger spiste, badet og spilte fotball med oss, tydelig opptatt av hvem vi var og hva i all verden vi gjorde der.

Folk er ikke rike på disse øyene, men det ser ut til at de har hva de trenger og det er definitivt ingen som sulter. Man opplever overhodet ingen form for pågåenhet som den man ser i Vestindia, der det hele tiden skal selges og "hjelpes". Det er lett å slappe av og kose seg. Dette er virkelig et sted der de fleste kan finne roen. De er stolte over sin kultur og sitt språk.

Ua Huka og menneskene der kommer vi aldri til å glemme. Dette er et av de kuleste stedene vi har besøkt.