De siste 14 dagene har vært noen merkelige dager. De har vært våre. Lett omskrevet fra Arnulf Øverlands dikt har dette vært en drøm. Vi har seilt dit vi har ønsket i øyegruppen Tuamotene i hjertet av det franske Polynesia. Øygruppen ligger midt mellom de høye vulkanøyene i det nordøstlig hjørnet - Marquesøyene og Selskapsøyene med Tahiti som naturlig midtpunkt i den sørvestlige delen.
Blant mange atoller i Tuamotene valgte vi oss atollene Kauehi, Fakarava og Rangiroa. De ble valgt på grunn av henholdsvis fred og ro, perler og dykking med haier på fargerike korallrev og på grunn av muligheten for å dykke med delfiner. Vi har fått med oss det hele! Se mer om dette i nyhetsbrevet om [under vann].
Vi har hatt en danske ombord helt fra Nuku Hiva på Marques til og i Tuamotene og hit til Tahiti. Da vi forberedte oss for seilingen fra Marquesøyene til Tuamotene var vi så heldige å bli spurt av Calle, som også seilte med oss på Galapagosøyene, en dansk, ung seiler og båtbygger om vi hadde lyst på ekstra mannskap. Jeg ville gjerne lære mer om trimming av seil av en europamester i Hobby Cat og Markus kunne ha nytte av en båtbyggers syn på enkelte ting. Vi alle og da spesielt Anders og Aksel har satt stor pris på selskapet. De har sett film og lagd mat sammen, snakket med ham i mange timer og ellers har han vært en morsom lekekamerat for dem, blant annet fra spilling av Fifa på Nintendo switch til vill lek.
Turistkort fra underlige Tuamotene
Atollene i øygruppa Tuamotene er ultimate Stillehavsøyer, slik vi tegnet dem etter fantasi og turistkort på barneskolen. "Her er så underlig." Men selv om vi akkurat som Sigbjørn Obstfelder også har havnet på en annen klode, er dette en god drøm, og ikke et sted der det er lutende hester og solen er borte. Vi lever ut drømmen om palmeøyer under en uendelig himmel og en ustoppelig sol over oss der vi kan kjøle oss ned i krystallklart vann. Dette er atoll som bare består av en uendelighet av tynn-tynn stripe med sand, kokospalmer og koraller som rammer inn rolige laguner.
Sett fra fly dukker atollene plutselig opp som turkise runde eller ovale sirkler i det blåsvarte havet med flere tusen meters dyp. Atollene er virkelig øde øyer, langt her ute i Stillehavet. Det er så grunt vann i lagunen og korallhoder kan stikke så høyt opp at vi må følge leden, sitte i masten eller stå framme i bauen på båten for å følge med. Mange atoller har bare en eller to veier inn til lagunen, noen ingen i det hele tatt for båter som oss som har en båtdybde på to meter. Toao er et slikt atoll uten inngang og som vi hadde på besøksplanen vår, men som vi valgte å hoppe over. Der kan seilere bestille bøye på utsiden og bli servert middag hos en lokal familie. Selv om landstripen sjelden går hele sirkelen rundt sørger korallrevet for at det ikke er framkommelig med båt. Har dere sett barnefilmen Vaiana, vet dere hvor forføreriske korallrevene er og hvor lett de kan knuse en båt.
Disse Stillehavsøyene er ultimate drømmeøyer som minner om min barndoms romantiske film "Den blå lagunen". På Rangiroa er da også The Blue Lagoon et yndet mål for snorkle- og badeturister. Noen ganger er virkeligheten så uvirkelig vakker at det kan være vanskelig å tro på, som akkurat her. "Her er så undelig".
Perler, perler - tøffe, røffe, svarte perler
På mange atoller produserer de sorte kulturperler hovedsakelig til eksport til Tahiti, men noe også til direkte salg til turister. Østersmuslinger blir tredd på en snor, åpnet og et "perlefrø" blir plantet. Tre ganger i året og tidligst etter 18 måneder høstes perlene, noen østers blir gjenbrukt og får nye perlefrø, de andre blir mat. Kvaliteten på perlene blir vurdert og klassifisert ut fra hvor mye de skinner, selvfølgelig størrelsen og formen som kan variere fra dråpe og ujevne, men helst perfekt runde. Perlene har mange ulike farger, som avdempet farget sukkertøy. Jeg synes de framstår som tøffe og røffe, og mindre formelle enn de klassiske asiatiske hvite perlene.
Det er bedre å kjøpe perlene direkte fra perlefarmene selv, eller smykkene fra den lokale gullsmeden slik jeg gjorde for å støtte deres arbeidsplasser. Hele familien er i generasjoner involvert, fra å dyrke perlene, være gullsmed og å selge dem. De kjenner perlene bedre enn noen. Det er selvfølgelig også rimeligere å kjøpe lokalt enn på Tahiti der prisene gjerne femdobles hos det dominerende kinesiske Wan perlekonsernet - The Emperor of Pearls.
Virkelig øde øyer?
I tillegg til produksjon og eksport av sorte perler er det på noen atoller nok land og kokospalmer til å dyrke kokos. Bortsett fra matproduksjon fra enkel kjøkkenhage og fisking må alt annet importeres med en ukentlig levering fra Tahiti, noe som gjør det dyrt for vanlige folk å leve og bo her.
Takket være turistnæringen er det yrende liv på Rangiroa og Fakarava. Lagunene er preget av blant annet snorkling og dykking, restauranter, hoteller og alt annet som hører med besøk av seilbåter og cruisebåter som for eksempel National Geographic Orion Vi, spesielt Markus og jeg koste oss ordentlig med ordentlige franske bakvarer og pizza fra en ekte, fransk konditor og kokk.
Turist eller ikke turist
På andre atoller som Kauehi er kanskje mer enn halvparten av husene forlengs fraflyttet og nå ordentlig forlatt. Her er det en verden som er Sigbjørn Obstfelder verdig, deprimerende. Hadde det ikke vært for at det var nok en solrik og høylys dag med sus i kokospalmene over oss hadde det kanskje vært spøkelsesaktig det hele. Nå var det bare "pitoresk" å besøke den eneste åpne, men likevel halvtomme og superdyre matbutikken i Kauehi City.
Det vi liker å kalle autentisk framstår som motsetning til turistifisert. Men er det en garanti at det opprinnelige virkelig blir bevart og holdt i hevd dersom slike drømmesteder ikke blir turistifisert? Jeg tror ikke det. Det er ikke et enten eller, men et både og.
Vi har seilervenner på den norske båten Oda som reflekterer over den samme problemstillingen da de besøkte den karibiske øya Barbuda. Det at øya er hardt kriserammet etter orkanen Irma for noen måneder siden gjør den sårbar for ufrivillig rask og omfattende oppbygging av samfunnet basert på turistnæringen alene. For meg er spørsmålet ikke om turist eller ikke turist, men hvordan gjøre dette på en måte som viser respekt for stedets og folkets særpreg. Det er utfordrende når innbyggerne er så fattige så fattige og turistene så ufattelig rike.
Vi kjøpte noen få cola-bokser, poser med salte peanøtter og hermetikkbokser med chilibønner til chili con carnemiddagen vår på Kauehi Citys eneste åpne lokalbutikk. Mens lokalbefolkningen ristet oppgitt på hodet over prisen, så vi ikke engang på den. Det er lenge siden jeg har sett så tynne hunder. De jaktet selv på landkrabber for å få seg litt mat. Slik jeg opplever det kan hundene og kattenes tilstand ofte si noe om eiernes økonomiske situasjon. Med andre ord det er dyrt å være fattig, også her.
Hva skal folk gjøre? Når fisking og kokos ikke holder, og turistbåtene drar andre steder fordi lagunen ikke har noe som tiltrekker seg dem. Når perleproduksjonen som i generasjoner har holdt lokalbefolkningen oppe stadig flere steder de siste ti årene enten blir kjøpt opp av Wan, det kinesiske perleimperiet eller blir lagt ned fordi det ikke lønner seg lenger siden de kinesiske ansatte produserer alt billigere. Samfunnet på Kauehi ser ut til å dø stille og forsiktig, så framt ingen kinesere kommer for å drive perleproduksjon, butikk og turistnæring.
Hva gjør de på Fakarava? Under tvil og protester fra lokalbefolkningen aksepterer de at turistene bruker tre vannskutere noen få timer, et stykke fra land. Det hører med til historien at vannskuterne går nærmere og raskere enn avtalen. Men hvor blir det av særpreget når de fleste som lever av turistnæringen som vi har møtt er tilflyttede fra Frankrike, og knapt noen i det hele tatt i utgangspunktet er lokale?
Kulturelle forskjeller i franske Polynesia
Den siste halvannet måneden har vi besøkt og lært å kjenne to av franske Polynesias tre øygrupper. Ut over samme språk og samme folkelige opphav er det foreløpig nærmest umulig for oss å oppsummere de kulturelle likhetene mellom øygruppene. Marquesøyene opplevde vi som et kulturelt særpreget sted med patrioter med levende polynesisk språk og kultur. Vi opplevde eksotisk Hakasang og -dans, tradisjonelle tatoeringer, tikier og annen fantastisk kunst- og håndverkstradisjoner. Vulkanlandskapet var dramatisk og innbød til fotturer og fysisk aktivitet.
På Tuamotene framstår den lokale kulturen å være mindre tydelig og selvstendig enn på Marquesøyene, kanskje fordi det bor færre mennesker her, at det kommer fler turister og er mer gjennomtrekk av fastboende her? I det franske Polynesia sies det at det er polyneserne vi som turister møter, at kineserne driver bedrifter og økonomien og at det er de franske myndighetene som bestemmer politikken og subsidierer livet i øysamfunnene økonomisk. Til forskjell fra Marquesøyene synes dette å stemme bra på Tuamotene. Heller ikke det polynesiske språket står særlig sterkt. De få lokale jeg har møtt som gullsmeden og den ansatte snakker likevel fransk sammen og ikke polynesisk. Uansett er Tuamotene et paradis for turister av alle slag i den fire måneders høysesongen, særlig for dem som liker bading, snorkling, dykking og windsurfing.
Nå er vi spente på hva storbyen Tahiti og Selskapsøyene forøvrig kan tilby av naturopplevelser og forståelse for folket i franske Polynesia. Tahiti er det økonomiske, politiske og kulturelle sentrumet i franske Polynesia. Det er hit alle drar for å få utdanning og for å kunne få moderne jobber eller for å prøve lykken. Det blir spennende å selv bli mer kjent med denne smeltedigen av de lokale tradisjonene i franske Polynesia og den franske, moderne verden.
I tillegg ønsker vi Calle god tur videre med andre båter og gleder oss over å møte ham i havnene framover. Og snart får vi besøk av Lise og Sverre fra Norge!