Tuamotene under vann

Minnene våre fra dagene her på Tuamotene vil nok være dominert av våre opplevelser av livet under vann. Vi har fått med oss alt vi kunne forestille oss og mer til! På atollet Kauhi - hadde vi fred og ro til å snorkle med småhaier og fargerike fisker i knehøyt vann alene på revet. På Fakarava dykket vi med haier på spesielt fargerike korallrev. Vi dro til Rangiroa for å få muligheten til å dykke med ville delfiner. Vi til og med koste med delfiner større enn oss, Calle hadde en tango-for-to med en av dem og en skilpadde var sulten på kameraet mitt!

Snorkling og fridykking med haier

Her på Tuamotene har vi hatt noen fantastiske dager med bading, snorkling og dykking med mette og fredelige haier svømmende rundt oss og båten.

Haier finnes i alle størrelser og typer. Dette eksemplaret av Nurse shark var vel 3 meter lang, men trålte området for krabber og andre skalldyr i vannet. Det er ikke størrelsen det kommer an på, de fleste haier er rett og slett ikke interessert i oss mennesker. Gutta ombord badet rundt den uten at den brydde seg. En fasinerende opplevelse.

En dag Markus og jeg var borte fra båten noen timer matet guttene ombord småfisk og dessuten haier bak båten med rester av pannekaker, kokt skinke og annet de fant. Småfiskene var ofte raskere og mer interessert.

Det er ikke størrelsen det kommer an på, de fleste haier er rett og slett ikke interessert.

Likevel, jeg er litt skvetten og liker ikke å snorkle eller svømme alene. Nettopp det å bade alene, spesielt når det er solnedgang eller soloppgang er ikke å anbefale. Haiene ser dårlig når det er skumring og uklart vann og kan tro vi er noe annet spiselig, og skjønner først etter ett bitt at de tok feil. Heldigvis er uklart vann ikke et problem på Tuamotene. Selv om det ikke er noen kjente ulykker med hai for turister her har lokale fridykkere som jakter fisk med harpun opplevd haier på tjuvjakt på vei opp til overflaten. Haiene forsøker rett og slett å ta fangsten og da har det noen ganger endt opp med biteskader. Folk i dykkebutikken forteller at det gjelder å være superrask opp til overflaten med fangsten, særlig fordi haiene fort lærer seg å kjenne igjen lyden av harpunen og hvor fridykkerene pleier å jakte. Jeg er glad det er mye jeg ikke behøver å gjøre!

Også gutta ombord har hatt mye moro med å fridykke ved båten. De har målt dybden ved å bruke dykkerklokke og sette klesklyper på ankerlina til jolla. Med litt øvelse og hjelp til å komme ned under vannoverflaten har Aksel kommet imponerende langt ned, helt til 5 meter. Egne svømmeføtter til fridykking og noen ordentlige magedrag gjorde det mulig for Anders å komme ned 16 meter og Calle å fridykke helt ned til 21 meter til ankeret. Ingen av gutta er direkte redd for hai, men mer nysgjerrige.

Dykking med haier

I følge lokale skal man behandle haier med respekt, akkurat som man gjør med hunder man ikke kjenner. Hunders signaler er jeg trygg på at jeg forstår, mens haiens manglende mimikk og døde blikk er så veldig fremmedartet.

For meg er nærkontakt med hai, en for mye...

Det hjelper heller ikke at mitt livs første møte med skrekkfilm har satt seg som en ryggmargsrefleks, Haisommer. En dykkeleder mente at mine krystalløredobber reflekterer lyset og derfor visstnok tiltrekker seg haienes oppmerksomhet når vi dykker, noe han var glad for. Jeg har opplevd flere ganger at haier har svømt rett mot meg, noe som ikke har gjort at jeg har fått fram kameraet for å filme det unike øyeblikket, men heller gjort meg forfjamset. For meg er nærkontakt med hai, nærkontakt med en hai for mye. Derfor holder jeg meg hele tiden tett til andre for at vi kan oppfattes som et mangehodet troll og ikke en godbit å prøvesmake.

Her på Tuamotene har ikke haien vært det viktigste målet, siden vi så så mange forskjellige typer og hadde våre første opplevelser med hai på Galapagos. Likevel, her har vi sett lemon shark, grey reef shark, black tip reef shark, black fin shark, white tip shark, silver tip shark og nurse shark. Noen andre dykkere så også en stor tigerhai på samme sted vi dykket dagen før, men tigerhaien har fått et ufortjent dårlig rykte. Haien man virkelig skal passe seg for er bull shark - oksehaien, men har heldigvis ikke blitt sett her. Likevel, det var en spesielt stor opplevelse å ligge inne i en grotte under strømdykk og se haiflokker svømme tett forbi. De så oss ikke eller de brydde seg ikke.

Korallrev og akvariefisk

Når vi har dykket har vi beveget oss inne i lagunene og i den til tider sterke tidevannstrømmen på vei ut eller inn av atollene. *beskrevet i et annet nyhetsbrev Strømdykk er spennende og deilig, vi opplever at vi svømmer så fort og lett som bare det! Men det er også krevende å holde riktig oppdrift for å unngå å bli dratt ut på for sterk strøm eller i feil retning i tillegg til alt det nye og eksotiske vi ser rundt oss. Strømmen gjør at livet i havet er spesielt fruktbart. Dykkene har blitt bestemt ut fra hvor og når det er mest sannsynlig å se haier og delfiner i tillegg til fargesprakende koraller og akvariefisk av alle slag. Og vi har vært heldige. Det var koraller og akvariefisk i alle farger, former og mønstre, også imponerende sjokkrosa koraller.

Tango for to med delfiner

Vi dro ene og alene til Rangiroa for å forsøke å dykke med ville delfiner. Der er det en flokk delfiner som er så godt kjent at de enkelte medlemmene til og med har fått kallenavn. Dette er Common Bottle Nose Dolphin - tenk Flipper. Dette er delfinarten vi vanligvis møter i delfinarier og som til og med de gamle romerne og grekerne kjente til. Arten har tydelig nebb og (nese-)stopp, er blant de aller største og kan bli opp til 4 meter lange. Også flokker med ville delfiner framstår som menneskevennlige i mange regioner og er kjent for å opptre for folk med luftige hopp. Men i ekspertbok om hvaler og delfiner blir man frarådet å svømme med og berøre denne arten så framt det ikke er i velregulerte situasjoner, siden det kan føre til stress og til og med aggressiv respons. Når vi spurte dykkelederne på det lokale dykkesenteret om det mente de at delfinene her ikke har vist noen form for aggresjon og at så lenge de selv kom til oss kunne vi godt ta på dem, ja at de til og med likte å bli klappet.

Tidspunkt og sted for dykket ble nøye valgt ut for å øke sjansen, for det er ingen selvfølge at dykkere ser delfiner eller at delfinene er interessert i kontakt dersom dykkerne er heldige og ser dem. Men på vårt første av de to dykkene fikk vi full pott. Vi så to andre dykkere kose med noen delfiner et stykke unna, Markus svømte ut til dem og vi andre fulgte etter. Vi tok sjansen og vi fikk lang tid, hele 20 minutter sammen med delfinene. En dykker som i andre situasjoner har innrømmet å være mindre vant til kjæledyr dro en delfin til og med i rygg- og halefinnene uten at delfinen viste noe stressreaksjon i det hele tatt. Andre av oss klødde dem slik at de la seg over på ryggen for å bli klødd også på den lyse magen, akkurat som en hund som ber om mer kos. To litt større delfiner på sirka 3 meter og en yngre og mindre delfin oppsøkte oss og viste ingen tegn på stress da vi åtte dykkerne flokket oss tett rundt dem.

Delfinhuden kjentes ut som ingenting annet vi noengang har kjent på. Det høres sikkert rart ut, men huden føltes tørr under vann, lett ru og veldig glatt. Huden på kroppen virket hard som umoden mango, med andre ord bare muskler, det til tross for at vi vet at det er masse underhudsfett under. Dermed vet vi at spekk tydeligvis ikke er så mykt som menneskefett. Nebbet og ansiktet opplevde jeg derimot som mykt som overmodne plommer, noe jeg tror gjør dem veldig sensitive for fysisk og sosial kontakt. Til forskjell fra haier har delfiner et vennlig og tydelig kroppsspråk der til og med munnen ser ut til å være i et evig smil.

Calle hadde til og med en tango-for-to med en av delfinene. Spesielt Anders og Calle var ivrige og glemte seg helt, og sank sammen med delfinene, minst 10 meter. Det gjorde at de måtte vekkes fra delfintransen av Markus og dykkeguiden og ble dratt med opp og videre.

En morsom og overraskende avslutning

Jeg trodde ingenting kunne overgå møtet med delfinene, men dagens morsomste situasjon var når jeg på slutten av dykket oppdaget en skilpadde som gresset på en korall.

En sulten, nysgjerrig og så skuffet skilpadde

Det var en relativt liten Hornbill Turtle som vi har sett mange av på Galapagos. Likevel, da jeg filmet og svømte mot den, kom den mot meg. Den stoppet aldri! Jeg skjønte nesten for sent at den ville spise kameraet mitt! Det var en sulten, nysgjerrig og så antakeligvis forvirret og skuffet skilpadde. Kanskje det var det oransje flyteelementet som tiltrakk oppmerksomheten?

Kose med ville dyr i deres element, hva kan vi nå gjøre som overgår dette? Vi matet dem ikke, og de kunne stikke av når de selv ville. Det er ikke som på delfinshow på delfinarier der delfinene er lært opp til å tåle å bli tatt på. Disse delfinene oppsøker dykkere av egen fri vilje og koser seg som nytelsessyke kjæledyr. Trolig får vi aldri igjen oppleve noe lignende. Det gjelder også dykking og snorkling med haier, sjøløver, skater og alt annet vi har sett og gjort så langt på turen.