Tid

Tid blir veldig viktig når man seiler langt. Den er selvsagt med deg hele tiden, som ellers i livet, men her blir det på flere plan. Dels må vi forholde oss til forskjellige tidssoner, dels tar ting lang tid, dels har vi dårlig tid og vi seiler i en turregatta der tid er viktig.

Piet Hein: Vi undrer os over hvor tiden blir à, men glemer at spørge; hvor kommer den fra?

Flere tidssoner

Når vi er på langtur er det minst tre tider vi forholder oss til. Den første er den lokale tiden. F.eks. må vi bruke lokal tid i Vestindia, slik at vi vet når butikker m.m. har åpent. Det betyr også at vi stiller klokken tilbake etter hvert som vi beveger oss vestover. På den måten holder vi døgnrytmen i orden og vi er i synk med solopp- og nedgang.

Den neste er GMT/UTC som er 0-tiden i verden. Det er tiden ved 0-meridianen, som går gjennom Greenwich utenfor London. Dette er tiden som brukes for værmeldinger, i alt samband med andre skip og radiostasjoner og i de fleste andre maritime sammenhenger.

Til sist har vi Norsk-tid. Det er jo viktig å hele tiden å ha klart for seg hva klokken er hjemme i Norge (og Sverige), slik at vi unngår å ringer midt på natten, eller etter at folk har gått fra jobb. Dessverre glemmer mange hjemme at vi enn så lenge har ligget mer og mer bak Skandinavia i tid. Noe som har gitt oss noen telefoner midt på natten. Deilig med "Ikke forstyrr-innstillingen" på mobilene.

En ekstra tid

Så langt 3 ulike tider. Men her i WorldARC er det en til. Det er den lokale tiden til den havna vi forlot.

Av en eller annen grunn har World Cruising (som arrangerer ARC, WorldARC m.m.) bestemt seg for å holde på avreisehavnas tid, når vi er på havet. Det gjør vi helt til vi er i mål på andre siden, i stede for å bruke GMT/UTC. Jeg synes det er merkelig men det er nå en gang slik.

På krysningen over Stillehavet har vi hele tiden brukt lokal tid Galapagos der starten gikk, når vi har snakket på radioen og når vi går i mål. GMT/UTC når vi har fått værmeldinger og posisjonsrapporter. Skandinavisk tid i kommunikasjon med dere der hjemme og til sist lokal-/båttid ombord for å styre døgnet. Det siste er selvsagt viktig når vi seiler så langt av vi må justere klokken ikke mindre enn 3,5 timer tilbake for å holde styr på døgnet.

Og ja, det hender vi roter med alle tidene.

Det tar tid

At seiling er en treg transportmåte vet alle. Det tar tid å krysse et hav. Bare tenk dere nesten 3.000 nautiske mil (5.600km) og du har en fart på mellom 4 og 8 knop (7,5 og 15 km/t). Da teller man dager og uker, ikke timer. Jeg nekter heller ikke for at noen dager kan bli vel lange på en båt, særlig når det er uker igjen til man er i havn.

Plutselig en dag er man fremme og lurer på hvor det ble av all den gode tiden

Det tar også så mye tid å få tak i deler til båten eller annet man måtte trenge. I Vestindia er det en del bra butikker og det var mulig å få tilsendt ting, så lenge man hadde bestilt mange nok uker i forveien.

I Stillehavet tar det enda mere tid. Der er det faktisk nesten ikke noen vits i å få ting tilsendt. Ting blir borte på veien eller de sitter fast i tollen uten at man får beskjed. Det tar i det hele tatt veeeeldig laaaang tid. Derfor er Tintomara så full med reservedeler at hun nesten synker. Vi må regne med å være selvhjulpne her i Stillehavet.

Før vi kommer til Australia er det kun Papetee på Tahiti som har ok utvalg og mange leverandører av maritime tjenester. Men det er dyrt som f...

Dårlig tid

Med dårlig tid tenker vi på det faktum at vi kun får sett en liten del av Stillehavet på vår reise. Vi har jo en dato å passe for å være tilbake i Norge. Vi fløy til Dublin 20. august 2017 og må derfor senest stå på norsk jord igjen 19. august 2018. Vi har kjøpt flybilletter allerede og er tilbake i gamleladet med fly fra Australia 12. august 2018.

Vi må være på plass i Australia i slutte av juli for å rekke å pakke sammen båten og klargjøre henne til transport med skip tilbake til Europa. I tillegg skal vi treffe noen av våre beste venner som bor i Sydney, før vi setter oss på flyet.

En av grunnene til at vi deltar på WorldARC er nettopp at de har en ganske tight plan for å krysse Stillehavet. Når vi følger deres opplegg er vi fremme i Australia i tide. Selvsagt betyr dette at vi må hoppe over en rekke steder vi ellers kunne besøkt, men da hadde tidsplanen sprukket.

Regatta?!

Vi seiler jo etter mottoet "Fast boat, slow crew" og det bør jo gi enn pekepinn på hvor alvorlig vi tar regatta-delen av denne seilingen.

Folk ler godt når vi forteller at vi ikke rørt seilene på 48 timer. Ingen trimming, ingen justering, bare slappet av.

Men det er klart at det er noen som tar regattadelen veldig seriøst. De jobber som bare den hele tiden for å komme raskest mulig frem. Men når man vet at det er lov å bruke moter blir jo det hele litt tullete. Motortiden skal oppgis og så får man ett tidspåslag etter hvor mange timer jernfokka har blitt brukt.

Det som er veldig tydelig på disse pasatvindsetappene er at lengre båter går fortere enn korte. Man kan nesten forutsi ankomsttiden etter vannlinjelengde. Selvsagt er det noen som seiler utrolig aktivt og fort i liten båt og dermed kommer tidlig fram, og andre som seiler tregt for sin båt (sånne som oss), men i det store og hele er det lengden som er avgjørende.

Vi hadde satset på 18 dager, men kom inn etter 19. Over Atlanteren brukte vi 18

Vi er flåtens fjerde minste båt og ligger derfor hele tiden i den tregest tredjedelen. Når det er sagt kommer det meste av flåten i havn i løpet av tre dager, selv på de lengste etappene. Det betyr at flåten har seilt på på mellom 16 og 19 dager fra Galapagos til Marquesasøyene, noe som faktisk er omtrent samme tid vi brukte over Atlanteren, som tross alt var mye kortere. Jeg synes ikke en spredning på 3 dager er så ille for dette strekket. Etter tidligere erfaringer har WorldARC satt opp forventet tid på denne etappen til 15-24 dager for hele flåten.

Vel anvendt tid

Uansett hvordan man ser på tid så er det helt sikkert at tiden vi har her ombord med barna og hverandre er utrolig flott. Det er nok en av de beste periodene i våre liv. Så investert tid og penger har ikke vært bortkastet. Vi kommer til å leve godt på rentene av denne investeringen i form av felles minner og tette gode familiebånd, skapt av felles opplevelser på en liten båt.