Jeg er ingen fisker og jeg har aldri kunnet skjønne dem som synes det er så veldig spennende å fiske. Det vil si, ikke før vi fikk vår første store tunfisk.

Fiskelykke og ulykke

Som dere har lest i tidligere poster har vi hatt både flaks og uflaks når det gjelder å lande fisk. Når fruen og jeg seilte frem og tilbake over Atalanteren i 2001 fikk vi knapt fisk. Totalen var 2 eller 3. En var en underlig skapning på vei ut fra Gran Canaria. Den ble spist. Hadde jeg fått en slik på kroken i dag hadde den gått tilbake i havet. Vil helst vite hva jeg spiser....

Man kan gå lei av tunfisk...

Den neste var en skikkelig rugg av en tunfisk. Den veide i overkant av 18 kilo og vi spiste tunfisk dag og natt. Å lande den var et skikkelig slit og det var gøy!

I tillegg mener vi å ha et minne av en tredje fangst, men er litt usikre på det. Dog fikk vi noe stort på kroken en dag og da forsvant krok og snøre uten at vi hadde en sjans til å forhindre det.

På denne seilturen har vi hatt betydelig større suksess på fiskefronten. Dels har vi ganske ofte fått ting på kroken og dels har de vært av god størrelse, perfekte middager.

Fiskeulykken har mer gått på at vi har mistet fisk i det vi har forsøkt å lande dem. Årsakene er flere. For det første har vi hatt noen kroker som ikke har vært bra nok. De har ikke tålt presset og rettet seg ut. Videre har noen av fiskene klart å kappe fortommen, noe som er utrolig irriterende. Til sist har vi forsøkt å lande fiskene ved å løfte dem ombord via snøret. Det har fungert dårlig og det er ofte da fortommen har røket.

Lære av sine feil?

Vi håper at vi nå har lært av våre feil og vi gleder oss til flere fisk.

Nå bruker vi skikkelig klepp, har en diger håv, har byttet til bedre kroker og bruker stort sett wire-fortom.

Gjette størrelse

Fiskene gir seg selvsagt ikke uten kamp. De kjemper i mot og er de store nok har man ikke sjans. Det er ikke uten grunn at noen av de spesialiserte sportsfiskemotorbåtene har stoler der fiskeren stroppes fast for å kunne ta opp kampen med de virkelig store fiskene. Bare tenk dere å lande sverdfisk på flere hundre kilo!

Selv ganske små fisker kan gi skikkelig motstand. Vi har fått ting på kroken som har kjempet så innbitt i mot at vi har gjettet at de har veid flere ganger mer enn hva det viste seg at de gjorde.

Monsteret var kun 5 kilo. Litt skuffet!

På vei ut fra Las Perlas (Panama) fikk vi en fisk vi trodde skulle være 10 kilo+, kanskje mye mer. Vi ble mer enn en smule skuffet når det viste seg at den ikke var større enn 5 kilo.

Vår siste fangst var diger, men den kjempet egentlig ikke så hardt i mot. Det vil si at den gjorde det først med mange sprett og sprell, men etter det ga den mer eller mindre helt opp.

Blue Marlin

Blue Marlin er en av fiskeverdnens mer ettertraktede trofeer. Stort sett fiskes den og slippes ut igjen, men vi fisker for mat, så det som kommer ombord her blir middag!

Vi hadde jo hørt historier fra alle dem som har klart å få en Blue Marlin ombord. Vi har knapt klart å skjule misunnelsen. Det er jo nesten noe magisk med sverdfisken og mang en historie har blitt fortalt om kampen mellom fiskeren og byttet.

Mean (farts-) Machine

Det er fascinerende å se hvordan den kan legge inn rygg- og bukfinne i harde folder/forsenkninger, slik at de nærmest er helt borte og fisken blir enda mer strømlinjeformet. Dette gjør den for å øke farten og for så å reise finnene igjen for raskt å kunne endre retning. Den har egne spoilere ved halefinnens rot og ellers en kropp som en overdrevet bolet bodybuilder.

Svømmende klasebombe

En annen spennende ting er at den i stedet for vanlig fiskeskjell har en hud bestående av merkelige beinsplinter. Disse er 2 - 3 centimeter lange og sylskarpe. Det gjelder å stryke den "medhårs", ellers går beinsplintene inn i hva som helst. Når vi dro fisken ombord var det slike beinsplinter over alt.

Dette er antageligvis et forsvar mot større rovfisk, hai og hvaler. Sverdet er for å lamme fisk i stim, ikke for å slåss mot andre sverdfisk. Den har ikke vanlige tenner, men mer et grovkornet sandpapir i både over- og underkjeven. Bra for å holde fast byttet, men ikke for å tygge. Maten svelges hel.

Første napp

Den andre dagen på vei fra Las Perlas til Galapagos fikk vi skikkelig napp. Snella skrek da lina ble dratt ut i et voldsomt tempo. I det jeg satte meg bak stangen så vi fisken hoppe. Det var en sverdfisk! Den skulle inn, det var ikke aktuelt at den stakk av med snøre og krok. Etter noen minutter med forsiktig bremsing fikk jeg stoppet dyret og da var det ikke mye igjen på spolen til tross for at vi har et par hundre meter med solid fiskesnøre.

Jeg fikk oppleve en skikkelig kamp mellom fiskeren og fisken. Det ble flere runder der jeg måtte gi etter og la den stikke ut, før det møysommelige arbeidet med å hale den inn igjen begynte. Litt usikker på hvor mange runder det ble, men det tok en halvtime å få fisken nære båten.

Jo nærmere den kom jo dypere gikk den. Når vi endelig hadde fått den nesten hele veien inn forsøkte den å komme seg under båten, så Catrine måtte jobbe med motoren og hele tiden styre slik at vi ikke fikk snøret under båten, i propellen eller rundt et av rorene.

I det vi kunne skimte marlinen der nede gjorde den et siste frenetisk forsøk på å komme seg løs og klarte det. Tilbake på båten satt et slukøret mannskap og en kaptein med verkende armer. Etter å ha inspisert kroken kunne vi ikke finne noen feil eller skader så den kunne vi fortsette å bruke.

Andre napp

Dagen etter forsøkte vi igjen og allerede etter 10 minutter hylte snella på ny. Jeg kastet meg over stanga og fikk bremset fisken. Cathrine hadde lyst til å måle styrke med det vi så hoppe bak båten, en ny Blue Marlin! Så fruen satte seg godt til rette og sakte men sikkert måtte fisken finne seg i å bli sveivet inn. I starten var den like vrien som den vi hadde på kroken dagen før, men når den kom nærmere båten ble den litt mer tafatt. Den forsøkte også å komme seg ned og under båten, men ikke like instendig som forgjengeren.

Når Cathrine til slutt fikk den opp til overflaten var det bare for meg å sette kleppen i siden på den for å hale den inn. Men siden det var en sverdfisk brukte jeg en stålhanske på ene hånda og fikk et godt tak rundt sverdet før den ble dratt helt inn i cockpit'en.

Ny rekord i WorldARC 2018

Det var viktig for far og eldste sønn å få på plass fiskens vitale data så vi kom raskt frem til at fisken måtte veies i stykker da vår lille bagasjevekt ikke tålte mer enn 30 kilo. Når vi summert alt sammen kom vi frem til ikke mindre enn 56,14 kilo eller 123 pund. Det er nesten like mye som fiskeren (Cathrine) og en betydelig økning fra 70 pund som så langt hadde vært den største i årets WorldARC.

9 kg hode

Jeg hadde lyst til å ta vare på det, men faren for lukt og stappfull fryseren gjorde at det måte ofres til kong Neptun.

Halefinnen var 83 cm fra tupp til tupp

Denne ønsket vi også å beholde som et trofe, men pga. frykten for lukt gikk også denne over bord. I ettertid angrer vi litt på det, da en del av de andre båtene har beholdt halefinner uten at det har stinket for mye.

Nakkefilet

Mange kilo med nakkefilet gikk rett over bord. Jeg vet dette ville ha vært til stor forskrekkelse for mormor, men sånn er det, vi hadde for mye kjøtt og deler av den var ganske opprevet av kleppen.

18 kg grovt utskåret filet

Vi forsøkte først å spørre nærmeste båt om de ønsket en 6-7 kilo fersk filet, men de hadde allerede fryseren full. Dermed fikk andre fisker og kong Neptun resten. Vi spiste opp ca 10 kg på 7 måltider. Jeg fikk utrolig nok plass til en middag i en allerede stappfull fryser.

Vi forsøkte oss på ulike eksotiske fiskesupper (veldig godt), grovhakket fiskeburger (meget godt), ceviche (ikke noe særlig), stekt som biff (for tørt og kjedelig) og sist men ikke minst panerte vi en del stykker (godt).

Utstyr gjør mannen!

Selvsagt er det slik at utstyr alltid gjør mannen. Og i dette tilfellet er det definitivt sant. Vi hadde fra før en halvstor stang med en grei Penn-snelle, den hadde aldri i verden overlevd denne fisken.

Vi har også en kraftig stang med den største Penn Senator snella. Den hadde kunnet ta fisken men det hadde vært j..... tungt.

Rett før avreise hadde Mark på "Mad Monkey" overbevist meg om at en liten oppgradering var på sin plass. Jeg la igjen nesten 1.000 US$ på en enda litt kraftigere stang (80-120lbs), en stor Penn Squall 30VSW snelle. Denne har en brems som er lettere å finregulere og ikke minst to gir. Dette gjorde jobben mye enklere. Tror ikke den tåler mer enn vår gamle Senator, men at den gjør det mer behagelig å hale inn fangsten er det liten tvil om.

The game is on!

Litt artig er det at flere av båtene har signalisert at denne rekorden ikke skal få stå lenge. De skal ha noe som er større, men vi får se. Det skal godt gjøres å lande og veie en enda større fisk. Selvsagt ikke umulig, men tiden vil vise om Cathrine skal forbli WorldARC-mester.