Sverdfisk, sang og lattermåke

Dette er ingen blåmandag, men en spesiell dag ute på det store, blå havet. Det er ingen vind, så de aller fleste båtene på World Arc har gått for motor hele dagen. Cathrine vekket resten av mannskapet med morgenmusikken til vanlig tid, Anders slang ut fiskesnøret, vi slo på SSB-radioen kl 9, frokost og andre daglige gjøremål gikk rolig for seg.

Falsettsang

Så satte fiskesnøret i sin villeste falsettsang! Vi slapp alle det vi hadde i hendene og løp til. Det kunne ha sett ut som det villeste kaos for det utrente øyet, men dette har vi gjort noen ganger før og øvd på, også med de mange fiskene som ikke vi har fått ombord. Klepp og hov fram, seil inn, motorframdrift av, på med flytevester, av med lebrett bakerst i sittebrønnen. Og enda er det mye mer som skal ordnes på en gang. Og Markus selvfølgelig i gang med å sveive inn snøret.

Jeg trakk inn en 235 cm lang fartsmaskin på 56 kg

Vi så sverdfisken sprette opp av vannet, kaste på seg og sprelle som en unghest som skal ris inn. Den gjorde hva den kunne for å slippe unna.

Det hjelper med fars nye, dyre fiskestang med flere gir, ordentlig regulerbar brems og andre finesser. Etter flere runder med ut og inn, trakk jeg sverdfisken helt inn til båten og landet den. Markus fikk dratt den ombord ved hjelp av en sylskarp klepp og rå muskelkraft.

Det var et 235 cm langt monster på 56 kg. Dette er ubeskrivelig stort og langt. Selve fiskekroppen uten sverdet var på 2 meter rene muskler. Dette er en fartsmaskin.

Det er et under å klare å få en sverdfisk på denne størrelsen ombord, spør du meg! Jeg er veldig glad for at det ikke var meg som skulle ha ansvar for å dra den fisken ombord. Tyngden, spensten og det å treffe ordentlig med kleppen, jeg tviler på at jeg hadde klart det samme. Etter min mening bør den sterkeste ombord ha det ansvaret.

Markus: Det er å lande en stingsild på sin egen vekt er ikke så verst, Cathrine!

Men å sveie sverdfisken inn gikk overraskende lett. Gårsdagens sverdfisk vi hadde på kroken var kanskje litt mindre, men mye sprekere. Det er ikke alltid størrelsen teller? Men Markus var unektelig stolt over dama si og mente det står respekt av en slik fangst. Må innrømme at den timen det tok gikk overraskende fort.

What shall we do with the biggest swordfish?

Det passet veldig bra at dagens sosiale oppgave fra nettkontrolleren på SSB-radionettet var å lage en egen tekst til sangen "What shall we do with the drunken sailor". Ja, for nå hadde vi noe morsomt å synge om!

Den orginale sangen er slik:
What shall we do with the drunken sailor?
What shall we do with the drunken sailor?
Early in the morning!
Hoo-ray, and up she rises,
hoo-ray, and up she rises,
hoo-ray, and up she rises,
early in the morning

Det passet veldig bra at Edele hadde notene og teksten, og Anders øvde på å spille den på baryton. Så når det var vår tur på SSB-nettet hadde Anders forspillet og vi alle sammen sang for full hals teksten under:

What shall we do with the biggest swordfish?
How shall we manage to land the swordfish?
What shall we do with the 60 kilos?
Here on Tintomara
Hoo-ray, we beat WorldARC Fleet
Hoo-ray, the biggest swordfish
Hoo-ray, 8 feet's swordfish
Here on Tintomara

Vi syntes selv vi var best i flåten på å få til både rytme og sang. Selvskryt skal man lytte til! Dere får uansett ikke høre de andre versjonene.

Dagens blindpassasjer: lattermåke

Jeg fikk hyggelig besøk av en liten, gråbrun måke på morgenkvisten. Jeg fant ut at det måtte være en jentemåke. Senere fant vi også ut av at hun er en lattermåke. Kanskje lyden av skrikene hennes kan minne om latter, på grunn av hullet gjennom overnebbet?

Frøken Måke satte seg i ly, pusset fjærne og sovnet. Tok seg så en svingom i ny og ne og falt snart til ro. Selv etter at de andre kom ut og alt kaoset med fisking, barytonspilling og tørking av klesvask på fordekket har hun holdt seg trofast til oss hele dagen. Faktisk holdt hun seg til oss i over to dager, gjennom store dønninger, sol og regn.

Den eneste konflikttemaet har vært om det har vært en jente eller guttemåke. Anders og Aksel insisterte på at det var en gutt som han utrolig nok kalte Måkhild. Edele og jeg mente at det var en jente. Det endte med at det var en hen, for familiefredens skyld.

Måkhild tror selv hun er altetende. At hun sluker kokt påleggskinke, rå bacon samt rester etter sverdfisken er ikke så rart. Men at hun like optimistisk forsøker seg på bananskall og så på en godt moden banan vi kastet på sjøen er litt mer merkelig. Enda rarere var det at hun også kastet seg over limeskallet, men bare én gang! Derimot syntes hun fingeren til Markus som stakk opp av luka over navigasjonsbordet kunne se ut som en godsak. Han skvatt skikkelig da hun hakket til!

Jøss, nå er det kveld igjen!

Nå er det straks dagens andre måltid med sverdfisk og Frøken Måkhild står foran på fordekk som en annen stolt, men sliten gallionsfigur. Dager som dette går fort unna, og før man aner det er dagen over.