Etter noe som ble en rimelig treg overseiling kom vi endelig frem til Madeira, eller rettere sagt Porto Santo, i går morges. Vi brukte et døgn mer enn planlagt på turen da vi hadde lite vind.
Oljeselskapene likte oss godt på denne overseilingen. Nesten all diesel ble brukt
Det hele startet bra, men ganske raskt ble det klart at vi skulle bli på havet lengre enn planlagt. En stund så det faktisk ut til at vi kunne komme til å bruke enda en dag, men værgudene skjenket oss litt ekstra vind på slutten og vi kom derfor såpass nære Porto Santo at vi klarte å karre oss i havn med den siste dieselen på tanken.
Været
Som sagt ble det ikke mye vind. Stort sett kunne vi seile men det er ikke så gøy når det går i mindre enn 3 knop og vi har planlagt at det skal gå i 7. Men vi hadde ingen ting vi skulle rekke, så det var bare å roe ned, kose oss og "gilla läget".
Vannet utenfor Baiona var kaldt, faktisk ikke mer enn 16,5˚C. Etter som vi kom sørover steg vanntemperaturen markant. På det meste var vi oppe i 24,5˚C. Her i Porto Santo er den litt over 24˚C.
Dagliglivet ombord
Er det dårlig vær med mye vind og bølger, blir en lengre overseiling fort til noe der man mer eksisterer enn lever. Det soves mye og man kan ikke gjøre annet. Det er rett og slett om å gjøre å få tiden til å gå. Lydbøker og musikk er da kjekke å ha.
Når været er bra går mye av tiden med til de daglige rutinene. Særlig skole og arbeid i byssa (kjøkkenet) får mye plass. I tillegg leses det, soles, bades, spilles kort og selvsagt en del skjerm.
Cathrine og jeg har hele tiden mange små og store båtprosjekter samt vedlikehold som vi må få unna. Ikke alle mulige å gjøre ute på havet, men en del av dem får vi gjort når værguden er snille.
Når vinden mangler gjelder det å sette forventingen rett. Tidlig må alle ombord skjønne at dette kommer til å ta tid og det er ikke noe vi kan gjøre med det, med mindre man har nok diesel til å putre avgårde. For de fleste seilbåter er dieselen en begrensende faktor. Vi har diesel for omtrent tre døgn, men før vi stikker ut på Atlanteren har vi fått en ekstra tank på plass og har med den totalt fire døgn for motor.
Uansett er det viktig at alle holder humøret oppe og koser seg med været og livet ombord. Det har vi så absolutt klart her på Tintomara.
Fiskelykke
Vi fisker en del og har lært oss hvor kroken skal plasseres i forhold til båten. Vi fikk en tunfisk på vei over Biscaya. Denne gangen fikk vi en dorado og en tunfisk. I tillegg fikk vi et napp, men den fisken kom seg unna.
Det betyr at vi allerede har fått like mange selvfangede fiskemiddager som Cathrine og jeg fikk på hele vår forrige seiltur t/r Vestindia.
De fiskene vi har fått så langt er ikke digre beist, men mellom 2 og 4 kilo. Særlig den minste størrelsen er perfekt til en middag.
Høydepunktet var doradoen. Det er en av verdens vakreste fisker. Utrolige farger som gjør at det nesten spraker i vannet når den sveives inn. Allerede etter et minutt oppe i lufta har den mistet mye av gløden. Litt senere er fargene kun et blekt gjenskinn av hva de en gang var.
Tunfisk er godt, men dorado er enda bedre.
Dyreliv
Som dere har skjønt er dyrelivet rundt oss viktig. Det har blitt dagligdags med besøk av delfiner. De er kule men vi blir ikke sittende i timer lenger for å beundre de vakre små tannhvalene. Uansett er alle ved ripa når en ny gjeng med skøyere stikker innom.
Stor hval har vi også på denne turen sett på lang avstand. Det betyr at vi ikke har sett dyrene selv men blåsten fra dem.
Hvaler som kommer opp etter ett lengre dykk må puste og det første utpustet har med seg en del vann. Da blir det en liten sky av små vannpartikler over hvalen. Faktisk kan de som vet hva de ser etter kjenne igjen de ulike hvalartene på vinkelen, høyden og formen på denne lille skyen.
Det har vært vanvittig mye morild på nettene. Da er det særlig kult med delfinbesøk. De blir som sølvskinnende torpedoer som raser forbi oss.
En ting alle langturseilere får besøk av er små blekkspruter (akkar) og flyvefisk. De hopper opp og svever over vannet for å komme unna jegerne i dypet. Noen har uflaks og lander på dekket uten at de klarer å komme seg ut i vannet igjen. Da ligger de døde tilbake og vi kan finne dem på morgenene. På denne turen fikk vi vår første blekksprut.
Vi har også hatt besøk av tunfisk som har svømt rundt båten. De har fulgt oss som om vi var en hval eller lignende. Da er de helt rolige og ikke særlig skvetne. Sist gang hadde vi lignende følge av doradoer.
Hendelser
Etter et par dager var det økt vibrasjon i propellen. Vi forsøkte en del tjuvtriks for å få ut hva det enn var, men det hjalp ikke. Vi rigget en GoPro på stang og tok noen bilder under båten. Der så vi noe som hang etter propellen så Anders og jeg hadde ikke noe annet valg enn å bade. Med snorkel, maske og svømmeføtter kom vi oss under båten og skar bort rester etter et solid fiskegarn med tilhørende liner. Om dette var en liten bit med plastsøppel som vi hadde "plukket opp" i farta, eller om vi har vært borti et garn som vår Stripper har klart å kappe oss løs fra, vet vi ikke. Uansett er det deilig med rolig vær og varmt vann når man må under båten på 4000 meters dyp.
En morgen oppdaget vi noen rare flekker på dekket og ett av våre seil. Vi hadde tydeligvis gått gjennom noe oljesøl som hadde sprutet over forskipet. Seilet blir neppe helt rent igjen, men det er som det er.
Plast ser vi selvsagt en del av, men jeg synes det var mer i Biscaya enn det har vært på denne turen. Å seile gjennom oljesøl er ikke stas. Jeg blir skikkelig trist over all den driten vi mennesker etterlater i havet.